Tilbakemeldingen på Twitter har vært overveldende positiv. Selv sitter jeg inne med et litt annet inntrykk av konferansen, men mer om dette til slutt i oppsummeringen.

Må vi ha et mål med samhandlingen?

Enkelte av foredragsholderne var tydelige på at man må ha et mål med samhandlingen. Veldig forenklet innebærer dette å gå strukturert til verks med behovsanalyser som kartlegger målgrupper, bruksscenarioer eller use cases, identifisere KPI’er og ta i bruk analytics for å følge med på om løsningen blir brukt slik vi håper på. Sjekk ut presentasjonen til Rawn Shah for mer informasjon om dette. Andre foredragsholdere, eller “praktikere” som de ble kalt under konferansen, hevdet at dette ikke var like nødvendig. Vi trenger ikke lengre snakke om hvorfor vi gjør dette, men hopp i det og lær underveis.

Hvilken av disse to fremgangsmåtene virksomhetene heller mot, kan ha noe å gjøre med hvor mye erfaring og modenhet de har med sosial programvare og Enterprise 2.0 fra før av. Dersom en er ny innenfor dette, er det kanskje greit å bare hoppe i det for å få i gang samtalene og la ansatte bli vant til å dele og kommunisere med hverandre via et slikt verktøy, mens bedrifter som allerede behersker dette godt ønsker å ta samhandlingen et skritt videre.

Hvor mye governance trenger vi egentlig?

Det ble hevdet at If you don’t have governance – it’s a toy blant en av deltakerne. Hvor mye styring trenger vi egentlig? Svaret er som i mange andre sammenhenger; det kommer ann på.

Ta for eksempel det å opprette et nytt community eller arbeidsområde. Skal ansatte få opprette dette på egen hånd eller er det en moderator som skal ha dette ansvaret? Praksisen blant foredragsholderne var begge deler.

En foredragsholder kunne fortelle at de krevde at ansatte søkte om lov for å få opprettet et nytt community. I søknaden måtte de oppgi hvorfor de trengte dette (mål og KPI), og hvor lenge de hadde behov for det. Foredragsholderen argumenterte med at det var mer frustrerende for brukerne å:

• ikke finne svar på spørsmål
• finne ufullstendige eller utdaterte svar
• finne døde commnunities

I tillegg til å få oversikt og kontroll over det som er av communities, skapte det også en større forpliktelse blant de ansatte til å holde informasjonen oppdatert og riktig.

Folk har vanskeligheter med å endre vanene sine. En god del av gruppene og arbeidsområdene som opprettes på sosiale plattformer er en gjenspeiling av organisasjonsstrukturen eller andre fysiske grupper som ansatte er medlem i. Dette kan være avdelinger, prosjektgrupper, faggrupper og sosiale grupper som de ansatte er med i. Noen av gruppene er åpne for alle, mens andre grupper er skjulte for dem som ikke er medlem. Vær obs på at “sosiale siloer” også kan dannes innad i samme verktøy, og ikke bare mellom ulike sosiale plattformer som ikke snakker sammen.

Ulik grad av modenhet blant organisasjoner

Både deltakere og foredragsholdere som deltok under årets konferanse, hadde ulik grad av erfaring. Enkelte virket ganske fersk på dette området og hadde mange spørsmål som de mer erfarne syns ble for banale og enkle. Fremfor å snakke om “bør vi tillate kommentering på artikler” og “sjefen min blogger“, viste denne gruppen større interesse for:

• Integrere sosiale features inn i eksisterende forretningsprosesser og tradisjonelle intranett
• Governance
• Mobil
• Måling og forbedring

I de aller fleste bedrifter lever sosiale systemer og forretningskritiske prosesser i to vidt forskjellige verdener. Sosiale løsninger er sjeldent integrert med resten av intranettet, og sosiale siloer oppstår rundt omkring i organisasjoner av forskjellige årsaker. Jane McConnell, forfatter av en årlig intranettundersøkelsen “Digital workplace trends 2012” håper vi vil se en bedring på dette området i årene som kommer. Sjekk ut presentasjonen hennes for å se hvilke trender en kan forvente å se på arbeidsplassen i året som kommer.

Finnes det en beste praksis?

Et av trackene under konferansen het “Best-Practices”.  Lyis Suarez som var en av foredragsholderne kom med denne tweeten “#e20s Seriously, best practices need to disappear from E2.0; there aren’t best practices! What works for some won’t work for others“. Denne tweeten spredte seg som ild i tørt gress og ble mye nevnt under de resterende foredragene. Poenget hans var at det finnes gode praksiser, men ingen beste praksis. Hver enkelt organisasjon er forskjellig, har ulik kultur, utfordringer og mål som må adresseres for å få til Enterprise 2.0.

Enterprise 2.0 Summit konferansen har også noe å lære..

For å være helt ærlig, så var det flere av deltakerne som var skuffet over måten konferansen var organisert på, deriblant meg selv. De fleste sesjonene var organisert som paneldebatter hvor to eller flere personer fortalte kort hvem de var og hvordan de har tatt i bruk sosial programvare. Resten av tiden ble brukt på spørsmål fra salen eller moderatoren. Tanken var helt sikkert veldig god, og arrangørene tenkte nok at dette skulle bli en interaktiv opplevelse og skape god dialog mellom publikum og foredragsholdere.

Flere av oss deltakere satt igjen med et annet syn på konferansen og følte at det ikke kom noe “nytt” ut av paneldebattene. Med såpass kort tid til hver enkelt, opplevdes mange av presentasjonene som svært like. Dette var veldig synd for foredragsholderne som kun fikk skrapet litt i overflaten, fremfor å virkelig dele sin erfaring med publikum. Jeg tror derfor konferansen hadde vært bedre tjent med å gi hver foredragsholder lengre tid slik at de hadde fått mulighet til å gå i dybden på det de snakket om.

Dersom du er interessert i presentasjoner fra konferansen, videooppsummeringer, bilder, twitter-feeds og bloggposter finner du det meste på denne siden.

Arc of participation

Under workshop’en Insider’s Guide to Evaluating Architectures and Selecting Vendors la Tony Byrne vekt på at nettverksbygging og samhandling ikke er samme ting. Vi veksler mellom disse aktivitetene ettersom hvilken modus vi er i. Løsninger for nettverksbygging sentrerer seg mer rundt individer og samtaler, mens samhandlingsløsninger sentrerer seg mer mot team og oppgaver. Når diskusjoner og idémyldring blir mer håndfaste og etter hvert et prosjekt, har brukerne gjerne behov for mer struktur og prosess rundt arbeidet, enn hva løsninger for nettverksbygging flest kan tilby. Selv om prosjektet går over i en ny fase, betyr det ikke at brukerne ønsker å slutte å diskutere eller spinne videre på ideene etter hvert som arbeidet går fremover. Vi veksler hele tiden mellom disse aktivitetene, men leverandører av sosial programvare tenderer til å fokusere mer på den ene aktiviteten, på bekostning av den andre.

Resultatet er at brukerne må forholde seg til minst to systemer; ett til nettverksbygging og samtaler, og ett til samhandling. Siden systemene sjeldent snakker godt nok sammen, må brukerne manuelt veksle mellom hvilket system de skal bruke når, og manuelt flytte data mellom disse.

Arc of participation. Figuren er hentet fra The Real Story Group og illustrerer hvor i spekteret de ulike løsningene legger seg når det kommer til samhandling/nettverking og formell/uformell deltakelse.

Leverandører

Markedet for sosial programvare består av mange og fragmenterte leverandører. Det kan derfor være utfordrende å velge riktig produkt eller kombinasjon av produkter, fordi løsningene varierer når det kommer til funksjonalitet, modenhet, lisensmodell og support. The Real Story Group deler markedet inn i følgende kategorier: Plattformer, ECM/WCM, Suiter, Community, Wikis, Blogs, Nisje og Public.

I plattformsegmentet finner vi de store leverandørene som SharePoint og IBM Connections. Flere av disse løsningene ble kritisert for å være et lappeteppe av applikasjoner, satt sammen over tid. Dette har ført til svakheter rundt integrasjon, kompleksitet, bugs, og overlappende funksjonalitet mellom applikasjonene. Men disse løsningene har også store fordeler, og det er ikke uten grunn at så mange kunder velger plattformer som SharePoint.

Social Software Suites er mindre løsninger som Jive, Socialtext og EpiServer. Jive spesielt, har en imponerende kundeliste og blitt svært populær. Hver av disse leverandørene tilbyr forskjellig funksjonalitet, men har helt fra starten av fokusert på en spesiell ting som sitt kjerneområde. Felles for mange av løsningene er at de beveger seg mot plattformsegmentet.

Wikis og blog segmentene tilbydde til å begynne med, dedikerte og spissede løsninger for disse tingene. “We are more than just a blog” hevder leverandørene, som nå har begynt å tilby annen funksjonalitet som aktivitetsstrømmer, profilsider, kommentering m.m for å ta større deler av markedet. En kan kanskje si at de er i ferd med å bevege seg over til suite markedet.

I nisjemarkedet finner vi mikrobloggingstjenestene Yammer og Socialcast. Ingen av løsningene i tabellen under er spesielt gode på analytics, og det har derfor vokst frem flere leverandører som blant annet Radian6 som har sett potensialet i dette.

Figuren er hentet fra The Real Story Group og illustrerer hvor i markedet leverandørene befinner seg.

Hvor beveger markedet seg?

Produkter er i ferd med å bli til plattformer, og skillet mellom applikasjoner og plattformer blir mindre. Som nevnt er markedet stort og differensiert med både små og store aktører. Konsolidering er en naturlig del av dette, og vi har allerede begynt å se det ved f. eks Salesforce.com sitt oppkjøp av Radian6 og VMware’s oppkjøp av Socialcast.

Flere av foredragsholderne under konferansen snakket om at “enterprise social software has become a commodity“. Med dette mener de at løsningene og markedet har mistet sin differensiering, og at alle tilbyr de samme tjenestene som profiler, nettverksbygging, statusoppdateringer, aktivitetsstrømmer, wikis, blog, bokmerker, tagging m.m. “You just got to do it” fordi kundene forventer det, ble det hevdet under paneldebatten Marketplace choices: Platforms vs. products.

Det at brukerne etterspør mer integrerte løsninger både med tanke på søk, single-sign-on og brukeropplevelse, samt at markedet begynner å bli mer likt, kan føre til mer konsolidering blant leverandører og mer etterspørsel etter plattformer.

Hvordan velger du riktig løsning?

Før du i det hele tatt begynner å se på teknologi, bør du fokusere på brukernes behov (eller scenarioer som The Real Story Group kaller det). Teknologien du ender opp med å velge, må løse reelle behov for å gi forretningsverdi. Deutsche Bank snakket blant annet om dette i sin key note Change work! Stop evangelizing and start doing.

Rapportene til The Real Story Group gir et godt utgangspunkt for å få en rask oversikt over markedet, og styrker/svakheter mellom de ulike løsningene. Personlig opplever jeg at rapportene ligger litt etter, fordi de ikke klarer å henge med markedet (for eksempel har de ikke evaluert Socialcast og det tok en stund før SharePoint 2010 i det hele tatt var nevnt i Enterprise Collaboration and Social Software Vendor Evaluation v3.2).

Tony Byrne la også vekt på at en bør try-before-you-buy og skaffe seg hands-on erfaring med løsningene før man går til anskaffelse. Vær bare obs på at det er en prøvefase, og kostnaden ved å bytte løsning gjerne blir høy når brukerne er blitt vant til en løsning og har fylt den med innhold.

Sist men ikke minst, som det ble diskutert under paneldebatten til vår egen Unni Løland – Social strategies for SharePoint – for å få optimalt utbytte av standardfunksjonalitet i plattformene krever det ofte skreddersøm og utviklerressurser som kan skru sammen løsningen til å møte din organisasjons behov og brukernes forventninger til brukervennlighet.

Informasjonsvarer skiller seg fra fysiske varer. De har ingen materiell form og slites ikke ut eller brukes opp på samme måte som en fysisk vare. Vi kan si at informasjonsvarer er ikke-rivale, det betyr at varen har like stor verdi for neste forbruker. Det første eksemplaret kan være tidkrevende og kostbart å produsere, men kopiering og distribusjon av nye eksemplarer med billig datakraft og båndbredde, koster minimalt fordi innholdet allerede eksisterer.

Hva har gjort massesamhandling mulig?

Beveger vi oss litt tilbake i tid, ser vi at det 20. århundre var dominert av massemedia. Dyrt utstyr var nødvendig for å kunne sende ut radio og tv-signaler, så sendingene var godt gjennomarbeidet. Det var kun store kommersielle aktører som hadde mulighet til dette, ett typisk trekk ved industriell informasjonsøkonomi, som også kjennetegnes av passive forbrukere. De mange TV-seerne kunne ikke selv bestemme når eller hva de ville motta av sendinger, fordi dette ble styrt av kringkastingen.

Det har vært en drastisk utvikling på teknologifronten de siste 10-15 årene. Prisene på elektriske artikler har sunket og avanserte mobiltelefoner, digitalkamera og PC’er er blitt allemannseie. I tillegg til dette har internett blitt tilgjengelig for alle og vi har fått raskere båndbredde. De siste årene har det vært en eksplosjon av tjenester på internett der terskelen for å bli medlem er lav, og det kreves ingen datakunnskaper for å legge ut informasjon. Dette har ført til at det ikke lenger er noen begrensning på hvem som kan publisere innhold. Eksempler på slike tjenester er Facebook, MySpace, Flickr, del.icio.us og Twitter som mange av oss allerede er daglige brukere av.

Figur: Facebook, Twitter og LinkedIn

Aktive brukere skaper verdi

Sosiale nettverk, som Facebook, hvor vi frivillig legger inn informasjon, tjener penger på å samle inn data om oss. De kan selge dette videre til annonsører som driver målrettet markedsføring. Dette er informasjon som KGB tidligere torturerte folk for å få tak i, mens vi nå deler den med nesten alle og enhver helt gratis. Vi legger igjen spor etter oss selv over alt på nettet. Søkeordene som du skriver inn hos Google eller linker du klikker på, hjelper faktisk Google med å forbedre søkene sine via deres PageRank algoritme. Anbefaler du en bok, skriver en anmeldelse på Amazon eller tagger bilder på Flickr, skaper du ikke bare verdi for leverandøren av tjenesten, men også for andre brukere som deg selv.

Det er altså aktive brukere som skaper størst verdi i sosiale nettverk og innholdstjenester, og som gjør at de utvikler seg i positiv retning. Nettverkseffekten, ett mønster man har funnet ved å se på hvordan nettverk har utviklet seg i tidligere sammenhenger beskriver nettopp dette. Verdien av å bli med i ett nettverk er avhengig av hvor mange som allerede er med i nettverket. Dersom antall brukere har kommet opp i ett visst antall, såkalt kritisk masse, vil nettverket få en selvforsterkende effekt.

Bidrag fra brukere er en forutsetning for sosial programvare

For å tiltrekke seg medlemmer må leverandører tilby attraktive tjenester eller nyttig innhold. Som tilbyder av tjenester, er det produsenter av innhold man bør rette seg mot først. Med produsenter mener vi brukere som publiserer websider, blog-artikler eller laster opp bilder og videoer. Disse bidragene medfører at folk som har noe å kommentere, tagge eller se på, følger med etter hvert. Forrester Research (se figur under) deler brukere inn i forskjellige kategorier ut fra hvor aktive de er innenfor sosial programvare. Øverst på stigen finner vi de største bidragsyterne, men folk fra alle kategorier er en forutsetning i all sosial programvare. Dersom alle satt og skrev på sin egen blogg, men ikke brydde seg om hva andre skrev ville det ikke vært like motiverende. Og hvis ingen hadde oppdatert statusen sin på Twitter, ville det vært meningsløst å følge hverandres oppdateringer.

Figur:  The Social Technographics Ladder, Forrester Research Inc

Motivasjon for å bidra

Vanlige folk legger ned mye tid og krefter i fri programvare prosjekter, redigerer artikler på Wikipedia, leter etter gull sammen med GoldCorp eller stiller datamaskinen sin til disposisjon for å lete etter utenomjordisk intelligens. Selv om man ikke nødvendigvis får betalt i form av penger, har den enkelte mye glede av å føle tilhørighet og samarbeide om å skape noe. Anerkjennelse, status, læringsglede og interesse for det man er med på å lage, er også vanlige motivasjonsfaktorer. Fri programvare bevegelsen har demonstrert at tusenvis av adskilte, frivillige mennesker kan skape innovative produkter og tjenester som utkonkurrerer selv de største og best finansierte virksomheter. Kjente eksempler på slik massesamhandling er Linux, LAMP-stacken, Open Office og Wikipedia.

Virksomheter involverer kunder og partnere i større grad enn tidligere

Stadig flere bedrifter tilgjengeliggjør informasjon som tidligere befant seg i lukkede, interne systemer med partnere, ansatte, kunder og andre interessenter. Ved å gi andre tilgang,  i form av data på et strukturert XML-format, som en tjeneste eller liknende, åpner det seg nye muligheter. Det som motiverer virksomheter til å åpne opp og dele, er at de innser at det finnes veldig mange kreative folk på utsiden av bedriften som sitter inne med gode ideer som man selv ikke har tenkt på eller har kapasitet til å gjøre noe med. Både små og store bedrifter kan redusere sine egne forsknings- og utviklingskostnader ved å slippe til andre med bidrag. Involvereres flere parter øker sjansen for at noen kommer opp med en innovativ tjeneste, som igjen tiltrekker seg flere brukere og utviklere. Amazon har erfart at jo mer data de eksponerer mot omverdenen, jo mer interessante verktøy vil eksterne lage. På denne måten har de fått i stand et helt økosystem av partnere og tusenvis av utviklere som ikke en gang står på lønningslista si! Ved å dele en bit av fortjenesten med partnerne sine, har Amazon fått til et kostnadseffektivt partnerskap og utvidet rekkevidden til produktene og tjenestene sine.

Andre store virksomheter som Google, Skype, YouTube, MySpace, Facebook, Twitter, Flicker, eBay har også åpne API som tredjeparts utviklere kan integrere og utvikle mot. Dette har gitt en positiv og selvforsterkende nettverkseffekt. Det finnes også norske bedrifter som har gjort dette i håp om å oppnå tredjeparts innovasjon:

• Telenor – API  mot mobilnettet
• Yr.no – værdata
• P4 – trafikkdata
• Bring – pakke-og sporingsdata
• Avinor – flydata

Kort fortalt

Det er idag få fysiske begrensninger for informasjonsproduksjon, noe som har ført til en mer demokratisk, distribuert og billigere informasjonsdeling. Nye samhandlingsinfrastrukturer har gjort det mulig for tusenvis av individer og små produsenter å samarbeide om å produsere produkter og tjenester.  Det er de økende mulighetene for enkeltpersoner som er hoveddrivkraften bak den nettverkede informasjonsøkonomien. Det foregår også store endringer i hvordan virksomheter og økonomien vår fungerer. Bedrifter har begynt å skape, designe, utvikle og distribuere produkter og tjenester på helt nye måter enn tidligere. Dette medført nye og innovative løsninger når det kommer til samhandling og  forretningsmodeller.

Folk flest, meg selv inkludert, har et stadig økende antall kontoer rundt omkring på nettet. Passord er vanskelig å huske og derfor har man en tendens til å bruke et enkelt et som er felles for alle disse kontoene som man signer opp på helt ukritisk. Eller man prøver å ha forskjellige og gode passord, men glemmer dem med en gang man trykker SignUp-knappen. Så hvorfor ikke bruke et brukernavn og passord som man allered har? Både Facebook (FB) og Twitter har funksjonalitet som lar eksterne nettsteder bruke dem som en såkalt “delegated sign-in provider”. La oss se litt på hvor enkelt det er å ta i bruk.

Facebook Connect

Facebook Connect er en tjeneste fra FB som lar deg gjøre flere ting, som f.eks. identitetssjekking, linking til FB-venner, FB-deling og autentisering.

Autentiseringen kan integreres i andre nettløsninger og logger inn brukerne med fire enkle steg:

1. Når en bruker går til nettsiden, kan man bruke FB Connect sitt javascriptbibliotek for å sjekke om brukeren allerede er logget inn på FB
2. Hvis det er tilfellet kan man enten redirecte brukeren til et “innlogget”-view eller oppdaterer siden inline med Javascript (sikkert det smootheste)
3. Hvis brukeren ikke er logget inn kan man enten vise på den nåværende siden eller redirecte til en egen loginside
4. Når trykkes starter login-prosessen og den vil i sin tur igjen kalle et javascript-callback som man har registrert

Og det var det!

FB Connect kan brukes direkte i en hel bråte programmeringsspråk via forskjellige klientbiblioteker (både offisielle og tredjeparts). Jeg nevner i fleng Java, Python, Ruby on Rails, og til og med Lisp og Erlang.

Nettet florerer med nettsteder som bruker Facebook Connect enten som bare autentisering eller også med mer avansert FB-funksjonalitet, men posterous og den nye diggbar er gode eksempler på en velykket integrasjon.

Som om ikke det var nok har FB blitt medlem av OpenID Foundation og støtter OpenID-innlogging med kontoer fra bl.a. Google, Yahoo og Myopenid.

Se Facebooks dokumentasjon for flere detaljer

Logg inn med Twitter, OAuth-Style

Twitter er heller ikke dårligere enn at de har lansert sin egen delegerte login-løsning, Sign-in with Twitter.

I motsetning til Facebooks løsning som er proprietær, er dette helt standard OAuth.OAuth er i følge oauth.net:

An open protocol to allow secure API authorization in a simple and standard method from desktop and web applications.

Måten man blir logget inn på er så og si identisk med den 4-stegsprosessen beskrevet i avsnittet om Facebook så jeg skal ikke repetere det, og i praksis kan man bruke dem på samme måte og i samme løsning.

Twitters løsning har nok alle de tusenvis av tredjeparts twitter-applikasjoner og -nettsider som finnes som hovedmålgruppe, og autentiseringen er en innebygget del av det åpne API’et som brukes ved utvikling av slike tredjeparts-tjenester. Eksemplene under på løsninger som bruker Twitter OAuth er også twitterrelaterte.

DestroyTwitter

twitpic

Edit:

Jeg ble spurt om følgende av en kollega i et annet fora:

“Bruker destroytwitter og twitpic egentlig oauth? Mulig jeg har misforstått, men jeg trodde hensikten var at en tredjepart ikke skulle motta passordet i det hele tatt.”

Og svaret er: Nei dessverre ikke! Disse to tjenestene bruker ikke OAuth, de benytter seg bare av muligheten i Twitters API til å logge inn utenfra med brukernavn og passord.

Det er ikke så lett å finne “real life”-eksempler på nettløsninger som bruker Twitters OAuth slik den skal, men min favoritt microblog-tjeneste posterous
har også denne innenfor beltet.

posterous.com bruker ekte Twitter OAuth

Min kollegas (berettigede) frykt for løsningene DestoryTwitter og twitpic bruker:

“Jeg liker ikke å oppgi passordet for en tjenteste til andre tjenester. Da går man lett i phishing-fella.”

Denne artikkelen på blogen til Cris Messina forklarer på en meget god måte hvorfor det er en dårlig idé å bruke login-integrasjon hvor brukeren må oppgi brukernavn og passord til en tredjepart.

Twitters API har en egen wiki hvor det står mer om Twitter OAuth.

Gjør det enklest mulig for brukeren

Konklusjonen blir, enten man velger Facebook Conect, Twitter OAuth, OpenID eller alle tre, at en slik delegert login-løsning forbedrer brukeropplevelsen. Man synes det er lettvint og trygt å logge seg på via en kjent logo (f.eks. Facebook). Kanskje man til og med senker terskelen for å faktisk opprette en konto på nettop dette nettstedet og ta dets tjenester i bruk. Og det er jo nettopp det vi som utviklere ønsker og oppnå!

Kilder og ressurser

• tvitre.no
• checkfacebook.com
• http://www.hueniverse.com/hueniverse/2009/04/twitter-connect.html
• http://wiki.developers.facebook.com/index.php/Authenticating_Users_with_Facebook_Connect
• http://wiki.developers.facebook.com/index.php/Client_Libraries
• http://posterous.com
• http://digg.com/tools/diggbar/
• http://openid.net/
• http://oauth.net/
• http://destroytwitter.com/
• http://twitpic.com/
• http://apiwiki.twitter.com/
• http://factoryjoe.com/blog/2009/01/02/twitter-and-the-password-anti-pattern/

• OpenID støtte for en samlet digital identitet
• Epost kontroll (sjekke at brukeren virkelig eier en gitt adresse)
• Passord administrasjon
• Globale utlysninger
• Rammeverk for å sende beskjeder til brukere
• Bruker-til-bruker meldinger
• Invitasjon av venner (både eksternt og internt)
• Twitter mikroblogg klon
• Oembed støtte for å integrere objekter fra tredjeparts sider (Flickr bilder, Youtube videoer, presentasjoner fra 280slides, osv.)
• Gravatar støtte for globale avatarer bunnet til din epost adresse.
• Interessegrupper (tribes)
• Prosjekter med oppgaver og oppgavelister
• Diskusjoner
• Wiki
• Blogging
• Bokmerker
• Tagging
• Kontakt import fra vCard, Google eller Yahoo
• Bildeadministrasjon
• Geografisk plassering av brukere

Når man bruker Pinax kan man derfor velge hvilke av disse applikasjonene man vil bruke basert på hva slags funksjonalitet man ønsker å eksponere sine brukere for. Med en slik sammensying av applikasjoner vil man forhåpentligvis ha et godt utgangspunkt for å kunne implementere de elementene som skiller ditt sosiale nettsted fra alle andre.

I denne artikkelen vil vi gi en installasjonsbeskrivelse av Pinax og en beskrivelse av hva dette produktet tilbyr “out of the box”. I senere artikler vil vi kunne beskrive hvordan man både tilpasser Pinax og utvider plattformen.

Forutsetnginger

Pinax og dens avhengigheter installeres enklest på en UNIX-basert plattform. Vi vil i denne introduksjonen fokusere på Debian GNU/Linux, men plattformspesifike inststruksjoner kan lett oversettes til andre Linux distribusjoner eller operativsystem  som Ubuntu, Fedora, FreeBSD eller OS X.

Man bør ikke være redd for kommandolinjen da mesteparten av installasjonsprosessen vil foregå her. I tillegg kan det være nyttig å kjenne til progammeringsspråket Python samt rammeverket Django som begge er brukt for å utvikle Pinax.

Installasjon

Pinax sin egen kode samt enkelte av dens avhengigheter finnes direkte i versjonskontrollsiloer. Man må derfor installere Subversion og Git:


apt-get install git-core subversion


Pinax krever at man har Python installert samt en database for å kunne lagre innhold. Sqlite er enklest å bruke under uttesting:


apt-get install python sqlite3

Deretter lager vi en folder (vi har kalt den pariter) hvor vi kan installere Pinax samt alle avhengigheter:


mkdr pariter


Deretter laster vi ned og starter installasjonen av Pinax ved hjelp av at bootstrap script:

cd pariter
http://svn.pinaxproject.com/pinax/trunk/scripts/pinax-boot.py


python bootstrap.py pinax


Dette har gitt oss Pinax (uten spesifikke applikasjoner) samt Django. Disse har blitt installert i et virtuelt miljø. For å bruke Pinax må man derfor aktivere dette miljøet for hver sesjon:


cd pinax
source bin/activate


Pinax bruker pip som verktøy for å installere eksterne pakker utenom Pinax selv og Django.  Man bruker enkle tekstfiler som beskriver hvor disse avhengighetene finnes og eventuelt hvilke versjoner man vil bruke. Pinax kommer med en slik fil som er satt opp til å hente alle avhengigheter inklusive de ulike applikasjonene som bygger opp Pinax sin funksjonalitet. For å installere alle disse gjør man som følger:


pip install -r src/pinax/requirements/external_apps.txt

Installasjonen av alle avhengighetene kan ta en del tid. Hvis man får feilmeldinger underveis (mest sannsynlig på grunn av nettverksproblemer) er det bare å starte prosessen igjen. Den eneste avhengigheten som ikke blir installert med pip er PIL (Python Imaging Library). Dette gjøres heldigvis enkelt i Debian med apt-get:


apt-get install python-imaging


Pinax kommer med flere ferdiglagede prosjekter som setter sammen flere eller alle av Pinax sine applikasjoner. Man kan basert på disse prosjektene lage sine egne og velge akkurat hva slags funksjonalitet man velger å tilby.

Vi vil nå teste ut et fullstendig prosjekt som inkluderer alle applikasjonene til Pinax. Det kan være lurt å gjøre dette først for å danne seg et bilde av hva slags funksjonalitet Pinax kan tilby og dereter luke ut det man ikke har behov for. Dette fullstendige prosjektet finner man i Pinax sin kildekode som ble lastet ned i bootsrapp prosessen i begynnelsen av installasjonen:


cd src/pinax/pinax/projects/complete_project


I denne folderen finner man manage.py, et script som håndterer det meste av interaksjonen med Pinax. Denne filen er standard for alle Django prosjekter. Siste steget vi må utføre før vi kan starte opp Pinax er å sette opp databasen med initiell data og tabellstrukturer:


python manage.py syncdb


Man vi bli spurt om man vil opprette en superbruker for denne installasjonen av Django/Pinax. Skriv yes og følg instruksjonene for å gjøre dette.

Når databasen er ferdig satt opp er det bare å starte Pinax. Vi bruker en HTTP server som kommer med Django for å lett teste ut prosjektet vi nå har satt opp:


python manage.py runserver

Serveren lytter nå på port 8000. Åpn opp din favoritt nettleser og gå til http://localhost:8000. Under vil du finne utvalgte skjermskudd av en standard Pinax installasjon.

Man kan logge på eller registrere både med tradisjonelt brukernavn og passord eller OpenID

Etter registrering blir man tatt til en velkomstside som informerer deg om de neste stegene du kan ta for å involvere deg i siden

Navigasjonen med alle applikasjoner installert har en tendens til å bli litt uryddig

Man får beskjed om forskjellige hendelser som bruker av nettsiden og har også mulighet til å styre hva man vil bli påminnet om

Man kan laste opp bilder samt gi de tagger og kommentarer

En liten Twitter klon har også fått plass i standardapplikasjonene

Man har mulighet for å indentifisere hvor man befinner seg geografisk ved hjelp av søk og kart

Pinax er i varierende grad oversatt til en håndfull språk