Jeg er enig at en sentralisert tilnærming kan være vedre enn en distribuert tilnærming, men jeg synes det er noen untak(exceptions;). Det kan være lurt å trekke de frem i lyset slik at man ikke bare velger en sentralisert løsning, fordi man tror det er en “best practise”… Hva man bør velge kommer (selvfølgelig) ann på hva man skal lage og hvilke behov man har.

En distribuert tilnærming er bedre hvis man faktisk skal gjøre (fornuftige) valg bassert på forskjellig feil man kan få. Støtten er bedre bygget for dette i Java med try catch selvom det kan gjøres greit med switch på kategori Enum’en. (Mange av de som bruker den distribuerte tilnærmingen hadde ikke enum i språket når de startet.) Jeg mener det kan det være lurt å bruke en distribuert tilnærming når man har:
* Veldig mange forskjellige feiltyper. Disse kan man gruppere i forskjellig exception slik at man får en mellomting mellom distribuert og sentralisert løsning. På den måten så kan det bli enklere å håndtere dette kodemessig.
*Undertyper at en feil. Enums kan ikke arve, men det kan exception klasser.
*Forskjellig alvorlighetsgrad av feil. På den måten kan man feks. velge å håntere enkelte feil eller sende de videre uten å måtte kaste de på nytt og det blir tydelig hva man kaster videre og hva man håndterer selv.

En stor fordel med å benytte en stralisert tilnærming ligger jo i at det blir mindre exceptions å lage ihvertfall i Java. En fil per exception kan fort bli mange filer. På den andre siden så skallerer det bedre med en distribuert løsning siden man ikke trenger å uroe seg over om det blir veldig mange feiltyper som skal ha enum etterhvert. Jeg har ikke helt grunnlag for å si det, men jeg har på følelsen av at en distribuert løsning med mange untak som er lett å håndtere er bedre når man skal lage veldig robust kode som kan håndtere mange forskjellige problemer i et større system med mange lag over hverandre.